Hå gamle prestegard: Fredrik Raddum
Til 26. august
Det finnes helt sikkert flere måter å se og forstå Fredrik Raddums skulpturer på, jeg ser to: enten kan man gå bokstavelig og konkret til verks, eller man kan tolke kunsten symbolsk, som tegn på noe annet enn det den umiddelbart gir seg ut for å være. For meg er versjon to, den symbolske, mest attraktiv.
Raddums utstilling på Hå består av totalt 14 skulpturer i ulike størrelser, fra miniatyrer til en gigantisk kropp plassert utendørs. Med unntak av ett, er alle objektene utført i polyester og deretter påført spraymaling, noe som gir dem en kald, glatt og homogen overflate. Skulpturene ligner livløse dukker eller tegneseriefigurer.
Et par menn står med hver sin papirpose over hodet, en liten supermann med alt for lang kappe har gitt opp forsøket på å redde verden, en mann på toppen av en gardintrapp har en penis i form av et juletre hengende ut av buksesmekken. Det hele er bare tilsynelatende morsomt, for under den blankpolerte overflaten skjuler det seg en dyp misære. Raddums kunst setter fingen på ømme punkter og såre følelser. Symbolsk fortolket handler kunsten hans om den maktesløsheten som begrepet kastrasjonsangst forsøker å definere. Raddums skulpturer symboliserer manglende potens, usikkerhet, frykt og usynlighet. Altså manglende maskulin kraft, og i ytterste konsekvens en angst for å gå til grunne, for døden.
Men som sagt innledningsvis, det finnes helt sikkert også andre adekvate måter å fortolke Fredrik Raddums utstilling på. Gjennom den sekteriske utstillingstittelen «Projection Bias» kan det virke som om kunstneren forsøker å legge hele meningsansvaret over på publikums skuldre, som om publikum fritt skulle kunne projisere hva som helst inn i skulpturene. Men det kan vi selvfølgelig ikke, til det er disse figurene alt for definerte.
k r i t i s k 