Louisa Fairclough

Hå gamle prestegard & Obrestad fyr: Louisa Fairclough

Til 26. august

 

Sårt, vakkert og gripende

Britiske Louisa Faircloughs kunst kan kalles multikunst: arbeidene hennes er visuelle, auditive og poetiske. I et hefte som følger utstillingen har kunstneren gitt en inngang til prosjektet sitt i form av et dikt. Enkelt oversatt lyder det som følger:

Jeg er en film som har mistet bildene mine. Alt som er tilbake er stemmen som har kjempet seg vei fra sidelinjen og nå strømmer avgårde i sentrum av det som er meg.

Jeg er søvnen som trekker kroppen dypt ned i jorden.

Jeg er innesluttet pust. Stengt. Og språket svikter meg gang på gang.

På Hå viser Fairclough to installasjoner, den ene er montert på loftet i løa, den andre i en bunker ved Obrestad fyr. I begge installasjonene spiller lyden en vesentlig rolle. Lydbildene er komplekse, bestående av lyder fra naturen, vann, fugler og udefinerbar støy, i tillegg til en enkel menneskestemme som roper ut en klage, som var den et skadet dyr.

En film uten bilder, en stemme uten ord. Minner om noe som har vært og uendelige forsøk på reetablering. Louisa Faircloughs arbeider oversvømmes av en uutholdelig sorg og melankoli. En smerte setter seg i kroppen. Et uoverkommelig tap.

Faircloughs kunst plasserer oss i en svært krevende publikumposisjon, vi skal forsøke å gripe noe kunstneren selv ikke klarer å formulere, eller; vi skal oppleve hennes smerte innenfra. For at vi skal kunne gå inn i opplevelsen, gi oss hen til kunsten, er det viktig at rammene omkring opplevelsen er på plass. Den viktigste ytre faktoren for Faircloughs arbeider er ro, forholdet er best ivaretatt i bunkeren. Bunkeren er liten og tett, på gulvet ligger det en matte som publikum kan legge seg ned på, det er kun plass til to personer samtidig i rommet. Slik er det skapt en mulighet for at publikum kan være alene med kunstverket på en trygg og god måte.

Situasjonen omkring «Ground Truth» som er montert på loftet i løa er mer utfordrende. For det første er verket i seg selv krevende fordi det består av flere deler som skal oppleves i en bestemt rekkefølge, litt som i et orienteringsløp, i tillegg er publikum i større grad utsatt for forstyrrende avbrudd i løa enn i bunkeren. Sannsynligvis hadde det vært en fordel med litt mer lys i rommet.

Den konseptuelle kunsten henvender seg til publikums tankekraft, Faircloughs kunst er ikke konseptuell, den henvender seg primært til våre følelser. Som kunstner arbeider Louisa Fairclough selvfølgelig på en intellektuell måte, hun går i dialog med andre kunstnere som for eksempel poetene Alice Oswald og Anne Carson, disse dialogene er uhyre viktige i forhold til kunstverkenes tilblivelse, men ikke vesentlige i forhold til publikums opplevelse. Faktisk er det slik at Fairclough ber oss om å gi slipp på vår egen trang til å sette ting inn i en større sammenheng, gi slipp på vår egen iboende hang til forståelse og fortolkning. Kunsten er å gi seg hen. Alt denne kunsten ber om er tilstedeværelse; fullstendig nærvær – ingenting er vanskeligere.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s