Hvordan skrive om musikk?

Jeg erfarer musikken før jeg begriper, forstår eller tenker over den. Men hvordan formidle den gjennom andre sanser enn hørselen?

 

«SOM KROPP (som min kropp) er den musikalske tekst gjennomhullet av tap: Jeg kjemper for å komme frem til et språk, en benevnelse: Et kongerike for et ord! Akk, kunne jeg bare skrive! Musikken ville være det som kjemper med skrivingen.»

 

Ordene er Roland Barthes’, i et av hans uforlignelige essays om musikk. At musikken kjemper med ordene, vil også si at den blokkerer seg mot ordene, men likevel behøver ordene for å være helt seg selv.

Men fra Barthes’ utsagn utgår også en fortvilelse om ikke med ord å kunne nå det som musikken gjør med oss: berører oss umiddelbart og forut for begreper. Dette er musikkens særkjenne fremfor annen kunst: litteraturen har (semantisk) betydning og kan bare på visse vilkår skilles fra verbalspråket generelt (skjønt lyrikken kan det, der klangen overtar for betydning og mening); billedkunsten taler først og fremst til øyet, i vår vestlige tradisjon den mest intellektuelle av sansene. Og den representerer noe, enten ytre eller indre.

Øret derimot, som er musikkens organ, er åpent, uten forsvar; ørene kan ikke lukkes. Musikkens dynamikk og rytme går rett i kroppen på oss og ikke for ingenting begynner Barthes’ refleksjon med kroppen: han finner til og med at Schumann i klaversyklusen «Kreisleriana» viser sin egen kropp i forskjellige positurer og karakteriserer disse på en måte som ingen musikkviter gjør ham etter.

(…)

 Når man bare har talen eller enda mer bare det skriftige til rådighet, er det verre. Det er derfor det kan være så vanskelig å skrive en musikkritikk eller – anmeldelse. En slik kritikk skal dessuten felle en estetisk dom, som ofte, under dekke av falsk objektivitet, glimrer ved sitt fravær i musikkvitenskapen.

Kritikk som unngår å være personlig, er uinteressant.

Men dette er ikke umulig. På den ene side må kritikeren kjenne det verket som han omtaler, og til dette hører også kjennskap til hvordan konteksten var eller er og hvordan verket er blitt tolket. Han må kjenne forskjellige innspillinger og kunne sammenligne. Sammenligning er et nøkkelord, for det er gjennom den at kvalitetsforskjeller blir tydelige. Men han må også ta parti. Kritikk som unngår å være personlig, er uinteressant. Lyrikeren og kunstkritikeren Charles Baudelaire sa rundt 1850 om kritikeren – og han levde selv opp til dette – at han skulle være «partisk, pasjonert, politisk, det vil si innta et eksklusivt standpunkt, men et standpunkt som åpner flest mulige horisonter». Det betyr bl.a. at en kritiker aldri kan være såkalt «rettferdig» i sin dom.

PÅ DEN ANNEN SIDE må kritikeren formidle sin opplevelse, det som berører, treffer en. Da kan kritikeren heller ikke unngå å la sin smak skinne gjennom. En utviklet estetisk smak er helt nødvendig for å skille godt fra mindre godt, det estetisk vellykkede fra de middelmådige. Smaken er ikke subjektiv i betydning ikke-objektiv. Den har det ved seg at den både reagerer umiddelbart, spontant, for eksempel som kroppslig pirring, frysning eller en rystelse; og samtidig, via refleksjon gjennom beskrivelsens og karakteriseringens kunst, kan gi grunner for vurderingen.

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s