Kunstkritikk: Vestlandsutstillingen
God kunst, amatørmessig presentasjon.
Jeg må innrømme at jeg grudde meg litt til dette, til å se og anmelde Vestlandsutstillingen. Hvorfor? Jo, fordi utstillingen oftere enn ei har vært en skuffelse. Et sammensurium av alle slags merkelige ting som verken har vist interesse for å kommunisert med publikum, eller innbyrdes med hverandre.
Men så skulle det jammen santen vise seg at jeg kom til å ta feil i år. Ikke det at det ikke lenger var grunn til bekymring. Men problemet i år ligger ikke i kunsten, men hos galleriet, hos Kunsthall Stavanger og antageligvis også hos utstillingens kurator, som ikke har klart den enkleste sak; nemlig å merke verkene på en måte som gjør det mulig for publikum å forstå hvem som har laget hva …
(…)
Gitte Sætre: Morstøv, en skulpturell installasjon. foto Gitte Sætre
Min favoritt i denne utstillingen er Gitte Sætres skulpturelle arbeid «Morstøv». Sætre har konstruert et lite hus og dekket vegger og tak med nærbilder av støv. Ut fra huset strømmer lyden av en støvsuger, og brokker samtaler mellom en kvinne og et lite barn. Moren lærer barnet å rydde, kanskje, holde orden; på seg selv – og på virkeligheten. Verket er estetisk vakkert, enkelt, kraftfullt, og det besvarer kuratorens utfordringen på en uventet god måte; mor – datter – støvsuger, hvilken urscene! Vår rolle i det store fellesskapet er ikke bestemt av enkle, frie valg, men er et resultat av en langsom skapelsesprosess, der vi på ulike måter lærer hva som er forventet av oss. Hva som fortjener ros, og hva som leder til … skam. For meg er det naturlig å lese Sætres studier av kvinner og støv ut fra et feministisk perspektiv, og å se henne som et viktig nytt ledd i en eksklusive rekke kunstnere som på mystisk vis klarer å omskape det hverdagslige til kunst, slik som for eksempel Mary Kelly (f. 1941) og Mierle Laderman Ukeles (f. 1939), og nå altså også Gitte Sætre.
k r i t i s k 