Kai Kaljo, Marge Monko, Liina Siib og Anna-Stina Treumund

Gangbar mynt

SAM_1046

Sigrun Hodne tekst og foto

UTSTILLING

Hå gamle prestegard: «I don’t eat flowers» (Estonian Dream)

Kai Kaljo, Marge Monko, Liina Siib og Anna-Stina Treumund

Vises til 1. desember


Er vi frigjorte nok nå?

Skal vi tro de fire kvinnelige kunstnerne som i disse dager stiller ut på Hå gamle prestegard må svaret definitivt bli: NEI! Kvinner er fremdeles utsatt for grov sosial, økonomisk og seksuell diskriminering.

Ja, men, sier du kanskje, dette er sånn man driver med i Estland, i den tidligere østblokken, men her i vest har vi for lengst kommet på bedre tanker. Mon det? Hva med sosial dumping? Hva med all den utenlandske arbeidskraften vi nyter, for å si det sånn, godt av her til lands? Hva med håndverkere, omsorgsarbeidere, vaskehjelper og au-pairer, hva med de prostituerte på kaien i Stavanger, gjelder ikke de? I en global verden er vi alle del av den samme virkeligheten. Det nytter slettes ikke å operere med dobbelt bokholderi, ett for fattige utlendinger og ett for rike nordmenn. Diskriminering av kvinner og fattige er et universelt problem.

De fire kunstnerne som viser arbeider på Hå er alle opptatt av kjønnsspesifikke problemstillinger. Flere av arbeidene har dokumentariske kvaliteter, men den kunstneriske friheten er likevel til stede i hvert enkelt verk. Det handler med andre ord om fortolkninger og bearbeidelser av virkeligheten.

SAM_1090

På loftet vises videoarbeidet Nora’s Sister  (2009) av Marge Monko. Verket kombinerer fotografier fra Krenholm tekstilfabrikk med tekstutdrag fra nobelprisvinner Elfride Jelineks: Hva skjedde etter at Nora hadde forlatt sin mann? (1979). Vi får et spennende møte mellom bilder og tekst, men verket taper noe på at teksten kjøres litt for fort. Bilder og ord er likeverdige stemmer, det er derfor viktig at betrakteren får med seg begge deler.

I første etasje vises arbeidene til Liina Siib, Anna-Stina Treumund og Kai Kaljo. Estetisk sett fungerer alle arbeidene godt, og gallerirommene er utnyttet på en fin måte.

Aller best liker jeg samspillet mellom Kai Kaljos video Loser (1997) og Anna-Stina Treumunds appropriasjon (bearbeiding) av dette verket, kalt: Loser 2011. Peter. Kai Kaljos Loser er nærmest for en feministisk klassiker å regne. En smilende kvinne, kunstneren selv, ser rett inn i kameraet mens hun forteller: Jeg er en estlandsk kunstner. Jeg veier 92 kilo, jeg er trettisyv år, og bor fremdeles hjemme hos mor. Jeg tjener 90 dollar i måneden som lærer ved Estlands kunstakademi. Jeg tror frihet er det aller viktigste for en kunstner. Jeg er veldig lykkelig. I bakgrunnen høres latter fra et publikum vi ikke ser. Kanskje er det hele verden som ler. For en dust denne dama er, for en taper, tenk å ofre alt for … ingenting?!

Et skremmende apropos til Kaljos verk er at det også hos oss, i dagens Norge, er så godt som umulig å leve et uavhengig liv som kunstner.

«I don’t eat flowers» løfter fram mennesker som lever i virkelighetens randsoner, de marginaliserte, de uten makt og de maktesløse. «I don’t eat flowers» viser med all mulig tydelighet at politisk kunst fremdeles er gangbar mynt.

SAM_1043

 
Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s