Sophie Calle «Take Care of Yourself»

Sophie Calles metode

Det finnes en blanding av styrke og enkelhet i Calles kunst som gjør arbeidene hennes lette å like

Sigrun Hodne

denne kritikken sto på trykk i SA 17. september 2013

 

Jeg kan ikke dikte, jeg kan ikke finne på ting – omtrent sånn formulerte Sophie Calle seg i samtale med Tomas Espedal under åpningen av høstens største kunstbegivenhet. Dermed brakte hun selv til torgs et sentralt spørsmål som ofte dukker opp når hennes kunst diskuteres: er dette fakta eller fiksjon?

I mer enn tretti år har den franske kunstneren Sophie Calle utforsket forholdet mellom det private og det offentlige. Det begynte med at hun, fordi hun kjedet seg, fulgte etter folk på gaten for å få tiden til å gå, etter hvert ble det alvor, kunst, et livsprosjekt. Omsider har Sophie Calle, som i dag har internasjonal stjernestatus, funnet veien til Rogaland kunstmuseum. I tillegg til utstillingens hovedverk «Take Care of Yourself», som første gang ble vist på Veneziabiennalen i 2007 og som deretter har blitt vist over store deler av verden, vises arbeidene «The Address Book» (1983), «The Bronx» (1980) og «Los Angeles»(1984).

«Take Care of Yourself» springer ut av et avskjedsbrev, en e-post, som Calle mottok fra kjæresten sin. Etter en tids forhold velger han å gjøre det slutt, han avslutter avskjedsbrevet med ordene take care of yourself – derav verkets tittel. Men hvordan skal man egentlig ta vare på seg selv når man blir forlatt? Noen velger å gå i skjul, krype under dyna, gjemme seg sammen med sorgen, Calle valgte motsatt strategi; hun åpnet opp, spurte alle de damene hun kjente, og enda noen flere, om hjelp til å analyserer eks-kjærestens brev. Slik endte hun opp med 107 ulike fortolkninger av avskjedsbrevet, det er disse 107 svarene som er grunnlaget for utstillingen «Take Care of Yourself». Calle ba ikke om medlidenhet, men om at alle kvinnene skulle analysere brevet ut fra sin egen faglige og menneskelige kompetanse.

Her er svar fra en klovn, en døvetolk og en oversetter, noen skuespillere og dansere, en jurist, en lege, et barn, en spåkone, en lingvist, en psykoanalytiker og en papegøye, og mange, mange flere. Alle har de funnet sin helt egen måte å dissekere, og i papegøyens tilfelle fortære, brevet på. I utstillingen vises svarene i form av tekstutdrag, bilder og videofilmer, montert i rom spesialdesignet av Sophie Calles egen stab.

«Take Care of Yourself» er uten tvil utstillingens høydepunkt, men la oss også stoppe litt opp ved det finurlige prosjektet «The Address Book»(1983), som nå er kjøpt inn til Rogaland kunstmuseums egen samling. Utgangspunktet for «The Address Book» er som dette: En dag hun er ute og går finner Sophie Calle en adressebok på gaten. Før hun returnerer den til sin rettmessige eier, kopierer hun alle navnene i boka, hun vil nemlig forsøke å bli kjent med mannen som mistet boka uten å møte ham. Hun ringer opp alle mannens bekjente, altså de hvis navn og nummer befinner seg i adresseboken, og ber dem om å beskrive mannen. Beskrivelsene hun får noterer hun seg i korte tekster, disse publiseres i neste omgang som en føljetong i dagsavisen Libération. Det blir bråk og spetakkel! Noen betraktet «The Address Book» som genial kunst, andre så på prosjektet som dypt uetisk, som en utidig og ulovlig grafsing i andre folks privatliv. Og husk at året var 1983, vi befinner oss minst et tiår før realityserienes tid. Det kan få oss til å anta at kunst som Calles også har spilt en rolle for massemedias utvikling.

Som prosjekt er «The Address Book» et typisk Calle prosjekt, et prosjekt som ligger og vipper mellom fiksjon og fakta, mellom dokumentarisme og kunst, det er konseptuelt, relasjonelt, narrativt, det er provoserende og etisk utfordrende. Slik er det med det meste av det Sophie Calle lager.

Det finnes en blanding av styrke og enkelhet i Calles kunst som gjør arbeidene hennes lette å like. Styrken ligger i de originale ideene og i den estetisk elegante gjennomførelsen av dem, ned i hver minste detalj, slik vi ser det i utstillingen på kunstmuseet. Enkelheten har med Calles måte å henvende seg til publikum på; her finnes ingen skjulte koder å knekke, ikke et hemmelig språk for de få. Kunstens klarhet, den enkle overflatekvalitet, gjør det mulig for oss alle å gå inn og bli en del av utstillingen. Men husk at ingenting er vanskeligere enn å få kompliserte saker til å se enkle ut. Sophie Calle kan kunsten å inkludere uten å fire på originalitet eller egenart.

«Take Care of Yourself» er med på å markere 100-årsjubileet for kvinners stemmerett. Sophie Calle fyller snart seksti. Høstens største kunstopplevelse er altså skapt av en middelaldrende dame som vet å sette seg selv i scene. På noen områder har verden virkelig gått framover – det er bare å slippe jubelen løs!

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s