Per Dybvig, Bill Viola m.m

Vittigheter, vold og fortvilelse

UTSTILLING: Tou Camp, Ølhallene: Per Dybvig, Kjell Bjørgeengen, Jaz, Bill Viola

Sigmund Skard, Leander Djønne, Tora Dalseng, Odd Sama, Rebecca Mir, Monika Wührer

Under årets Tou Camp har Galleri Opdahl, Stavanger Kunstmuseum, Reed Projects, i/o/lab og Prosjektrom Normanns fått hver sin ølhall til disposisjon. Ideen om å la ulike gallerier og institusjoner samles under ett tak i en felles sommerutstilling er interessant, i stedet for å kjempe om oppmerksomheten kan de her dra veksler på hverandres stil og egenart. I en perfekt verden skulle de også, gjennom et arrangement som dette, kunne trekke til seg et større publikum enn det hvert og ett av galleriene og visningsstedene klarer på egen hånd.

To kunstnere er verdt å merke seg, to kunstnere som ikke har noen ting til felles, men som nettopp derfor viser oss hvor enormt stort kunstfeltet faktisk er.

La oss først gå til Per Dybvig. I denne utstillingen presenterer han et stort arbeid som dekker både vegger og tak i en av hallene. Raske streker, sort og litt farge mot en hvit bakgrunn. Mennesker, insekter, fugler og dyr, litt skrift her og der. Men først og fremst harer, voldelige harer. De har etterhvert blitt en gjenganger i Dybvigs kunst. Aggressive, rå og skruppelløse harer. Enkle og stiliserte figurer, lett gjenkjennelige, men høyst uberegnelige. Det finnes en fortelling på disse veggene, men innholdet er uklart, forsvinner ut i åpne digresjoner. Det er fint sånn. Når det illustrative holdes i sjakk av underlige øyeblikksbilder skapes en uendelig fortelling. Dybvigs stil er særegen og konsistent, den røffe streken hans fungerer utmerket mot de rå veggene i det katakombeaktige rommet.

La oss så gå til Bill Violas snart 30 år gamle film «Anthem». Anthem er et begrep som normalt brukes om en bestemt type religiøs korsang, og sangen, eller rettere sagt stemmen – spiller også en helt sentral plass i Violas omtrent ti minutter lange film. En ung jente i et mørkt rom kikker rett inn i kameraet. Bildet er litt uskarpt. Det kuttes fra jenta til bilder av en hardere virkelighet; et raffineri, et smelteverk, lastebiler – en operasjonssal. Flammer og tåke. Bildene er mørke og dystre. Den verdenen de beskriver har mye til felles med den virkeligheten som skapes i Tarkovskijs spillefilm «Stalker», og også tematisk sett er de to arbeidene i slekt. De bærer på en religiøs-filosofisk grubling som dreier seg om forholdet mellom det åndelige og det tekniske, fantasi og virkelighet. Destruksjon og kaos presser seg på fra alle kanter. I «Anthem» utvikles og forsterkes den visuelle fortellingen av et intenst lydbilde. Et kor bestående av en stemme, den lille jenta som hyler ut et rop, et hyl som etter hvert omformes til en ulende sirene, et varsel om fare og angrep. Lyden går gjennom marg og bein.


Kjell Bjørgeengens videoverk «Time_width #1» er et fint arbeid, men det drukner dessverre fullstendig i lyden og intensiteten som strømmer ut av Violas verk. Graffitikunstneren Jazs veggmaleri holder ikke kunstnerisk mål, og burde derfor ikke vært med i utstillingen i det hele tatt. Og hva kan man egentlig si om Galleri Normanns snekkerverksted … ?

Med andre ord: Ikke alt i denne utstillingen er like godt, men du bør uansett ikke gå glipp av Dybvig og Viola!

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s