Synnøve Øyen & John K. Raustein «I samspill II»

Hå gamle prestegard

Storslått enkelhet

Strengt tatt hadde det holdt med ett eneste kunstverk i denne utstillingen. John K. Rausteins lysende fondvegg på loftet i den nye løa på Hå gamle prestegard er (i) seg selv nok.

Loftet er et krevende utstillingsrom; taket går nesten helt i gulvet noe som reduserer veggflatene til et minimum, himlingen er mørk og tung, vinden suser gjennom de uisolerte flatene og gjør at rommet alltid, uansett årstid, kjennes kaldt. Men for en kunstner med talent for scenografi kan selv den mørkeste avkrok trylles om til et paradisisk sted.

Man ser verket hans allerede fra trappen i det man er på vei opp på loftet. Et stort, hvitt og bølgende felt lyser i mot oss. Raustein har trukket hele endeveggen i hvitt stoff; hengt, brettet, trukket og strukket på akkurat rette måten. Foldene skaper hemmelighetsfulle dyp midt i alt det hvite, holder noe tilbake fra lyset, lurer oss inn. Verket er ubeskrivelig sensuelt i all sin enkelhet.

Raustein trekker tekstilkunsten over i en ny dimensjon med et stedspesifikt verk som dette. Vi kan trekke en parallell til ekteparet Christo og Jeanne-Claude som har pakket inn øyer og bygninger og hva det nå ellers skulle være i meter på meter med stoff, men Rausteins verk har ikke den samme konstruktivistiske og spektakulære karakteren. John K. Rausteins verk er enkle, men ikke minimalistisk. Slik jeg ser det er det nesten som om Raustein i akkurat dette arbeidet snakker de gamle mesternes språk, hans fondvegg er sakral, spirituell og overdådig som skulle han ha forledet seg selv til å tro at det skulle kunne være mulig å omskape et gammelt høyloft til en barokk katedral.

Det eneste problemet med dette kunstverket er at det får utstillingens øvrige verk til å forsvinne inn i en dunkel skyggetilværelse. Som sagt, dette er egentlig et helt umulig utstillingsrom.

Og det er synd, for Synnøve Øyen, som deler loftet sammen med Raustein, har også et godt prosjekt å vise fram. Øyen arbeider reflektert og konseptuelt med broderier på lerret. Hun utforsker grensene mellom tekstilkunsten og det abstrakte maleriet sting for sting. Vi kan kalle det hun gjør for grunnforskning, altså et eksperimentelt arbeid som utføres for å skaffe til veie ny kunnskap om det underliggende grunnlaget for observerbare fakta, uten sikte på spesiell anvendelse eller bruk.

Men så er det altså dessverre sånn at Øyen skulle ha hatt et helt annet visningsrom tilgjengelig. Slik det er nå forsvinner eksperimentene hennes inn i mørket, de hadde fortjent et klinisk lys.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s