Bettina Buck «Interlude»

Naturalistisk slapstickkunst 

Galleri Opdahl

Sist gang hun var her, var i forbindelse med gruppeutstillingen «Proposal (Nacht Und Träume) for Stavanger», denne gangen har hun kommet alene. Og det er bra – for tyske Bettina Buck fortjener full oppmerksomhet.

Jeg er mest av alt fristet til å kalle utstillingen «Interlude» for en framvisning av absurditeter. En absurditet er en urimelighet, i vår sammenheng er begrepet brukt i positiv forstand, for det absurde er et uhyre interessant estetisk fenomen. Den absurde erfaringen uttrykker disharmonien i tilværelsen, det meningsløse i forholdet mellom mennesket og verden. Bakgrunnen for den absurde livsfølelsen kan historisk sett knyttes til det moderne sekulariserte samfunnets oppløsning av tradisjonelle religiøse og kulturelle verdier. I vår tid er det absurde i større grad knyttet til en forståelse av mening som produksjon, enn til angst og desperasjon, slik vi så det i det absurde dramaet på 1950 og -60 tallet. I dag er fokuset flyttet fra det defensive til det offensive; mening er ikke noe du finner, men noe du selv er nødt til å skape i møte med verden.

Det absurde er tydelig til stede i Bettina Bucks videoverk Interlude. En kvinne, kunstneren selv, trasker omkring i et grønt og frodig landskap med en diger boks på ryggen. Formen hun bærer på er like stor som kunstneren selv. Hva holder hun på med? Hvor skal hun? Hva er det i boksen? Filmen går i loop, uten begynnelse, midte eller slutt, det finnes ingen kausalitet, ingen logisk sammenheng mellom årsak og virkning, ingen svar på spørsmålene som betrakteren stiller seg. Vi blir stående å vakle i vår egen uvitenhet. I filmen støter kvinnen med boksen på noen turgåere, de snur seg bort, som om de ikke har lagt merke til den spektakulære framtoningen. Utstillingens publikum kan selvfølgelig også velge en slik strategi, vende seg bort og avvise hele forestillingen, eller man kan forsøke å nærme seg det absurde, det meningsløse og uforklarlige – i kunsten og i virkeligheten.

Midt på gulvet ligger en diger stein på en trepalle beskyttet av skumgummi, men vent nå litt; hva er det som beskytter og hva er det som blir beskyttet? Er skumgummien plassert i midten for å beskytte steinen eller pallen? Navnet på verket er Pressed Foam, tittelen setter skumgummien i fokus, og plutselig er det det tynne unnselige mellomlaget det dreier seg om, mellomrommet, det stedet hvor alt og ingenting skjer.

Absurditeten i Bucks kunst minner om den vi finner hos forfatteren Samuel Beckett: den er rå og hudløs, men absolutt ikke uten humor. Den absurde kunstens oppgave er paradoksal; det handler om å finne en form som kan romme det grenseløse, og om å finne ord for ting som ikke kan sies. Bucks kunst ivaretar og fremmer det paradoksale på en åpen og inkluderende måte.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s