Tor Eystein Øverås: «I dette landskap»

Medmenneskelig litteratur

Sakprosa, Gyldendal

Essayet er en leken og eksperimentell litterær sjanger. Det personlige essayet, Øverås’ variant av sjangeren, kjennetegnes av intimitet og nærhet. Essayet er dialogisk og forfatteren henvender seg til leseren som til en venn. I kjernen av essayet finnes det en antagelse om at det eksisterer en felles menneskelig erfaring som det er mulig å dele gjennom skriving og lesing. En konsekvens av en slik overbevisning er at essayisten, ved å skive om seg selv, snakker både til og om leseren.

For to år siden ble Tor Eystein Øverås tildelt prisen Årets litteraturkritiker. Det var en velfortjent utmerkelse, for på sitt beste skriver forfatteren og kritikeren Øverås bedre en de aller aller fleste. Og på sitt beste er Øverås personlig – svært personlig. Hør bare:

Hvis jeg må velge, så velger jeg slik: Ingen barn, ingen familie. Film, litteratur, substitutter for liv. Så døden, alene. Ja.

Det er rått, hudløst og sårt, det er en type betroelse som de fleste av oss ikke engang ville ha uttalt høyt for oss selv. Å stille seg åpen og sårbar er en vesentlig kvalitet ved essayet; ureflekterte, selvsikre og selvtilfredse mennesker kan rett og slett ikke skrive gode personlige essays.

Munch, Melankoli (1892)

Ikke alle essayene i denne samlingen er like bemerkelsesverdige, for det er når han diskuterer forholdet mellom liv og litteratur at Øverås blir virkelig interessant. Det er en nerve i disse tekstene som gjør at leseren umiddelbart forstår at dette er noe som angår forfatteren på liv og død. Og fordi vi, gjennom det personlige essayet som form, allerede har opprettet et vennskap med forfatteren, angår hans problemer og utfordringer også oss, som var de våre egne.

I et av bokas siste essays skriver Øverås:

Jeg er en av de tolv personene her i landet som ennå ikke har lest «Min kamp»… Likevel forstår jeg prosjektet. Jeg forstår trangen til å skrive tett på eget liv og egen erfaring.

Og etter å ha lest «I dette landskap» er det lett å se at Øverås kan kjenne seg igjen i Knausgårds prosjekt, for for en mann som er villig til å velge bort alt annet, må litteraturen nødvendigvis være på livet laus. Forskjellen mellom de to er at der Knausgård ekspanderer ut i det uendelige, reduserer Øverås erfaringene ned, i noen få velformulerte setninger, som på sitt aller beste rommer så mye mer.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s