Margaux Fragoso: «Tiger, tiger»

Rått innhold – kjedelig tekst 

Selvbiografi, 309 sider, CappelenDamm, Oversatt fra engelsk av Kirsti Vogt

«Tiger, tiger» er en bok om pedofili. Første gang Margaux og Peter møtes er hun syv, han 51. De utvikler et seksuelt forhold som varer i femten år, helt til den dagen Peter tar livet av seg.

Amerikanske Margaux Fragosos historie er ekstremt ubehagelig. Når hun møter Peter har hun allerede vært utsatt for alvorlig omsorgssvikt av sin psykisk syke mor og voldelige far. Hun er et lett offer for den pedofiles kjærlige begjær. Peter tilbyr henne alt det foreldrene aldri har kunnet gi henne, til gjengjeld gir hun ham seksuell tilfredsstillelse.

«Tiger, tiger» har bemerkelsesverdig mye til felles med Susan Hendersons roman «Det blå rommet» som ble utgitt på norsk for kort tid siden. Riktignok kalles den ene boken en roman mens den andre hevder å være biografisk, men det er egentlig av mindre betydning i vår sammenheng. Begge bøkene forteller om småjenter som utsettes for stor omsorgssvikt. I begge historiene opptrer det alvorlig deprimerte mødre og autoritære fedre, machomenn som ikke evner å steppe inn når mor faller ut.

Felles for disse to, og mange flere bøker med lignende innhold, er mangel på litterær kvalitet: språklig sett er de uoriginale, de er dårlig komponert og transportetappene alt for lange. «Tiger, tiger» og «Det blå rommet» har også et ytterligere moment felles, de er begge skrevet av voksne kvinner som har satt seg selv i barnets posisjon, uten å utnytte de litterære mulighetene et slik grep åpner opp for.

Hvordan kan det så ha seg at «Tiger, tiger», til tross for sin middelmådighet, er blitt en internasjonal bestselger? Og hvorfor kommer det så mange slike bøker akkurat nå? Er disse bøkene et resultat av forfatteres økende behov for selvterapi, eller et tegn på ukontrollerbar ekshibisjonisme? Publiseres bøkene fordi noen tror at deprimerte kvinner og pedofile menn vil ta seg sammen dersom noen bare forteller dem hvor galt det er, det de holder på med? Eller handler det hele om noe så enkelt som salgbarhet? Om at vi alle lar oss opphisse av å kikke inn i våre medmenneskers elendige privatliv, og at nettopp dette er en form for opphisselse som forlag rundt om i verden vet å sette pris på?

I vår verden kan alt – inkludert overgrep, barnemishandling og psykisk sykdom – gjøres om til god butikk, det interessante spørsmålet er imidlertid om disse tingene også kan gjøres om til god litteratur. I Fragosos tilfelle er svaret nei.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s