Jørund Aase Falkenberg «An Intervening Substance (Through which signals can travel as a means for communication)»

Kunst på god vei mot et absolutt nullpunkt

UTSTILLING, Prosjektrom Normanns, Stavanger

Noen av de aller første konseptuelle kunstverkene som ble laget var amerikanske Joseph Kosuths «One and Three Chairs» og «Clock (One and Five)», begge datert 1965. Kosuth hadde studert filosofi og var spesielt opptatt av den østerrikske språk-filosofen Ludwig Wittgenstein. Inspirert av Wittgensteins undersøkelser omkring språk og betydning valgte Kosuth å sette intellektuelle problemstillinger i sentrum for sin egen kunstutøvelse, slik kom han å legge grunnlaget for vår tids mest dominerende kunstretning: konseptkunsten.

Med utstillingen «An Intervening Substance (Through which signals can travel as a means for communication)» skriver Jørund Aase Falkenberg seg inn i konseptkunstens etter hvert nokså lange historie. Den finurlige tittelen er med sine hermeneutiske antydninger i seg selv nok til å sette storehjernens nevrale nettverk på prøve.

Midt på gulvet i gallerirommet i Normannsgate er det samlet en gruppe kaktuser; objet trouvé – naturlige gjenstander. Plantevekster i potter og kurver er samlet sammen og omdefinert til kunst. Og er det noe konseptkunsten kan, er det dette: å omdefinere hva som helst til kunst ved hjelp av en enkel talehandling. Langs veggene i galleriet henger det enda flere kaktuser, et ark med uleselig skrift, en gjennomhullet bok, og en enkel tre- og glasskonstruksjon. I tillegg til dette; noen bambusgreiner, jord og hyssing. Som mange av avisens lesere antakelig allerede har fått med seg, er kaktusene hentet fra kunstkritiker Trond Borgens private samling av slike vekster.

I «An Intervening Substance (Through which signals can travel as a means for communication)» er kaktusenes symbolske kraft definitivt knyttet til at de har vært i Trond Borgens eie. Kaktusene blir, med alle sine pigger og merkelige utvekster, sine visnende kropper, falmende farger og ubevegelighet, et bilde på kritikken og kritikeren. En kaktus utgjør ingen fare så lenge du vet hvor du har den, men prøv deg ikke på noe tull, for den har alltid piggene ute.

De avsindig stygge blomsterpottene bør også kommenteres, for hvis kaktusene representerer kritikeren, hvem er så disse heslige pottene et symbol på?

Så langt så godt, men dessverre ikke lenger

For hva er det egentlig som skjer når Borgen gir kaktusene sine til Falkenberg og gjennom dem blir en del av et kunstverk? Hva skjer med kritikken når den slukes av kunsten og blir til ren underholdning i form av en diger blomsteroppsats? Det er som om alle vi andre blir vitne til en intern spøk. Og Borgen, han går definitivt ut av sin ellers så veldefinerte rolle som uavhengig kritiker når han lar plantesamlingen sin bli utstillingens midtpunkt.

«An Intervening Substance (Through which signals can travel as a means for communication)» er en utstilling som er på full fart mot konseptkunstens endestasjon. Når kunsten annammer kritikken skapes det en lukket sirkel, et hermetisk rom hvor kunsten gjør seg selv utilnærmelig, og dermed også intetsigende og irrelevant.

La du merke til ordet kommunikasjon på slutten av utstillingstittelen? Hvis det er kommunikasjon man søker nytter det ikke å satse på interne sleivspark og morsomheter. Hvis man har noe viktig på hjertet må man åpne opp, invitere inn, vise seg fram som den kunstneren man er; egenartet, interessant – og kritikkverdig.

Dessverre falt de to siste avsnittene av denne kritikken ut da den ble publisert i Stavanger Aftenblad 1 mars 2012

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s