Virginia Woolf: «Et eget rom» og «Tre guineas»

 To vittige, listige og dypt alvorlige kritikker av patriarkatet

Essays, 324 sider, Pax, Oversatt av Merete Alfsen

Hvordan kan det ha seg at det knapt finnes stor litteratur skrevet av kvinner, spør Virginia Woolf (1882-1941) innledningsvis i essayet «Et eget rom» (1929), og svarer selv: En kvinne må ha penger og et eget rom hvis hun skal kunne skrive.

Woolfs essay «Et eget rom» var – og er fremdeles – en av feminismens aller viktigste grunntekster. For at kvinner skal kunne bli like gode forfattere, kunstnere, filosofer, statsledere … osv. som menn, må de likestilles på alle samfunnsområder. Det kan virke opplagt for oss i dag at det må være slik, vi tar gjerne likestillingen mellom kjønnene som en selvfølge, men denne teksten ble skrevet bare ett år etter at kvinnelig stemmerett ble innført i England, og 42 år før denne retten kom sveitsiske kvinner til gode. Og kaster vi blikket i sør-østlig retning ser vi massevis av tildekkede kvinner som ennå ikke har fått ta del likestillingens frigjørende muligheter. Tematikken er med andre ord stadig høyst aktuell.

«Et eget rom» er et politisk- og kulturhistorisk essay. Det er den første teksten noensinne som gjør et forsøk på å trekke opp kvinnelige forfatteres litteraturhistorie. Bokas andre essay, «Tre guineas» (1938), som her utgis på norsk for første gang, er primært et angrep på samfunnets patriarkalske maktstrukturer. «Tre guineas» er feministisk, pasifistisk, anti-fascistisk og polemisk – det fremsetter en skarp kritikk av det man i Woolfs ånd kan kalle menns hang til krig.

Begge de to essayene er dialogiske i stilen, «Et eget rom» har form av et foredrag mens «Tre guineas» er strukturert som en serie brev.

For mange lesere har Virginia Woolf blitt stående litt i skyggen av sitt eget selvmord, som var hun en svak og skrøpelig skikkelse. Det er synd, for Woolfs tekster er usedvanlig friske. Og min påstand er at verden sjelden har sett en forfatter i bedre form enn nettopp henne.

Woolf behersket en rekke ulike sjangere, hun skrev noveller, romaner, essays, kritikker, brev og dagboknotater. Hennes stil er eksperimenterende og grenseoverskridende, vittig, slentrende og skarp. Ofte sarkastisk, men også kjærlig og lattermild. Woolfs tekster er fulle av liv.

Woolf var opptatt av likestilling, men det skapende mennesket, slik hun så det for seg i en utopisk framtid, ville ikke være enten mann eller kvinne; det ville være både-og. Det skapende mennesket, hevdet Woolf, burde være androgynt, et menneske som kunne balansere sine maskuline og feminine egenskaper i et større og mer fullstendig hele. Woolfs tanker om kjønn og identitet er med andre ord fremdeles kontroversielle og grenseoverskridende, og hennes litterære talent: – uten sidestykke.

PUBLISERT I SA 23/2/2012

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s