Ketil Bjørnstad: «Drømmemesteren»

Sakprosa, 357 sider, Aschehoug

Publisert i SA 16/2/2012

Et hyllingsdikt til Bendik Riis

Den britiske forfatteren Jeanette Winterson forteller i sitt utmerkede essay ”Art Objects”, om hvordan hun plutselig en dag, fullstendig uventet, forelsker seg hodestups i et maleri. Problemet er imidlertid at den allerede vel ansette forfatteren ikke finner ord for å beskrive verken kunstverket eller følelsene det skaper i henne.

Som Winterson synes også Ketil Bjørnstad å ha forelsket seg i et kunstverk, det vil si; ikke bare i et bestemt verk, men i en hel kunstners produksjon, ja til og med – og kanskje først og fremst? – i kunstneren selv. Og til forskjell fra Winterson mangler Bjørnstad så absolutt ikke ord! «Drømmemesteren» er en tekst på høygir, en stri, ustoppelig strøm av ord, en fortelling så full av begjær og kjærlighet at jeg knapt noen gang har sett noe lignende innenfor fakta-sjangeren.

Bendik Riis (1911-88) er en av Norges mest berømte malere. Riis led i perioder av livet av alvorlig psykisk sykdom, noe som det i ettertid har vært skrevet mye om. Men på tross av, og kan hende også delvis på grunn av, svekket helse, var han en svært dyktig kunstner. Riis ble berømt allerede i sin egen samtid, han fikk gode kritikker, ble vist på Høstutstillingen flere ganger, og representerte Norge på biennalen i Venezia.

Bjørnstads bok er ikke først og fremst en bok om, men til. «Drømmemesteren» henvender seg konsekvent til et du, og dette du’et er ingen ringere enn Riis selv. Grepet gjøres tydelig allerede i bokens første setning: Første gang jeg hørte om deg, var på 1970-tallet … Det opprettes umiddelbart en svært intim relasjon mellom de to. Litt lenger ute i boka skriver Bjørnstad: Alt jeg skriver om i denne boken, er jo ting som du ønsket å fortelle om … Avsender og mottaker er i ferd med å smelte sammen, og i enkelte avsnitt er det som om vi hører Riis’ psykotiske stemme gjennom Bjørnstads setninger: Fruer, luer, buer. Jeg ønsker meg noen duer, pappa – dette kan vanskelig tolkes som Bjørnstads personlige ønske, med mindre han er i ferd med å bli Riis -.

Bendik Riis som ung student

Bjørnstad hevder at «Drømmemesteren» er en rekonstruksjon av et autentisk materiale. Som leser har jeg har aldri før sett en friere rekonstruksjon av et faktisk levd liv enn dette. Det er ikke uproblematisk fra et etisk synspunkt, for forfatterens personlig innlevelse fortrenger all kritisk analyse og refleksjon. Jeg er derfor aller mest fristet til å kalle boken for et hyllingsdikt – en ode fra Ketil Bjørnstad til herr kunstmaler Bendik Riis.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s