Erlend Loe: «Fvonk»

Roman, CappelenDamm

En forkortet versjon av denne anmeldelsen står på trykk i Stavanger Aftenblad 22/12/2011

Et nytt kapittel i Erlend Loes pågående undersøkelse av samtidsmannens liv og levnet

En av Aftenbladets mannlige kritikere avsluttet nylig en anmeldelse på følgende måte: Joda, jeg vet at det er politisk ukorrekt å kategorisere litteratur ut fra kjønn, men Kolbotns to romaner har et rendyrket kvinneperspektiv og må godta merkelappen «kvinnelitteratur».

Erlend Loe har siden sin debut i 1993 skrevet over 20 bøker, så godt som alle er skrevet fra et mannlig perspektiv, la oss derfor slå det fast med det samme: Erlend Loe skriver mannelitteratur. Årets roman, «Fvonk», er intet unntak. Det betyr imidlertid ikke at «Fvonk» er en dårlig bok med få litterære kvaliteter, nei slett ikke, den er absolutt på høyde med landets beste «kvinnelitteratur»!

«Fvonk» handler om Fvonk og den nye leieboeren hans, Jens. Jens, som er statsminister, leier hybel hos Fvonk for å få være litt i fred i ny og ne. Ingen, unntagen Fvonk og et par sikkerhetsvakter, må vite om at landets statsminister av og til overnatter i Fvonks kjeller. Selv er Fvonk hjemmeværende. Etter en uheldig sak ble hans forhenværende arbeidsplass, Gang- og Mosjonsforbundet, nedlagt. Fvonk strever med å finne veien tilbake til arbeidslivet. I sin forrige stilling ble han anklaget for økonomisk ukultur, nå har selvbebreidelsene bitt seg fast i kroppen på ham: Ukulturen hvisker ham i øret at han ikke kan brukes til noe, den huler ham ut, i stort tempo. Det forsvinner et par kubikkcentimeter Fvonk i døgnet. Fvonks situasjon er med andre ord kritisk. Jens har det heller ikke særlig godt.

Merkelappen «mannelitteratur» gjør det tydelig for oss lesere at det finnes en overordnet og samlende tematikk i Erlend Loes forfatterskap. Loes romaner, både de han skriver for voksne og de han skriver for barn, handler om hva det vil si å være mann i Norge i dag. Det Norge som anskueliggjøres i Loes forfatterskap kan i korte trekk beskrives som et sosialdemokratisk samfunn som har fått alle sine utopiske framtidsdrømmer realisert. På et utilbørlig forenklende vis kan vi si at Loe er opptatt av hva som skjer med mannen når ingen lenger har bruk for ham. Hva gjør mannen når nasjonalhistoriens største kjernekar viser seg å være en kvinne? Når det ikke lenger finnes nytt land å erobre? Når hvem som helst kan gå til Sydpolen, overvintre i et telt i skogen, forsørge en familie eller bli statsminister? Hvordan skal en mann få utløp for sin potens i et samfunn hvor potensen, strengt tatt, har gjort seg selv overflødig?

Sett i lys av den ovenfor nevnte samfunnsanalysen er det ikke til å undres over at både Jens og Fvonk ser på kvinner med en viss skepsis, dette er jo tross alt en bok fra et rendyrket manneperspektiv. Fvonk føler angst for de gravide, mens Jens har mareritt om sine politiske motstandere: Et kvinnemenneske red etter meg på hest, hun regelrett jaget meg, mens hun spurte hvem som var den mektigste personen i landet … Det er ingen tvil, sammen med Loe er vi på vei inn i et matriarkat hvor mannen, alle menn, detroniseres. Vet du hva? Sier Jens, jeg spør meg om vi kanskje har gått litt langt i Norge, i forhold til likestilling og kvotering og det hele, mener jeg, det er typisk oss å gå for langt, vi synes liksom det er stas å være radikale …

Tap av makt, kontroll og verdi er et alvorlig tema i humoristen Loes forfatterskap. Kan hende er supernaivisten Erlend Loe i ferd med å stjele ironikeren Dag Solstads rolle som landets fremste mannelitteraturforfatter?

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s