Skammens fenomenologi

Jeg har lest en del tekster om Knausgårds store prosjekt de siste årene. Det har stort sett vært temmelig kjedelig lesning. Et godt eksempel på kjedelig «Knausologi» er høstens serie om Knausgård og det politiske som fant sted i Klassekampen. Her kunne vi bl.a. lese at Knausgård er:

  • vår tids Sandemose
  • Solstads arvtager
  • Norges Franzen,
  • Norges Kafka…???!

Den svenske litteraturredaktøren Jonas Thente ble hentet inn som ekstern ekspert. På telefon fra Stockholm kom han bl.a. med følgende følgende påstander:

– Verkets storhet vises også gjennom diskusjonene bøkene har skapt i hele Skandinavia, diskusjoner som pågår lenge etter at lanseringsstøyet har lagt seg. Det er fascinerende.

Hva er da dette for tautologisk tullprat?!! Verket er stort fordi mange snakker om det?! Snakker han her som markedsfører eller som litterat? Finnes det noen forbindelse mellom kvantitet og kvalitet? Og om det gjør, kunne han kanskje forklare oss hva denne sammenhengen består i …

– Ut fra de mange e-postene jeg får, virker det å være flest kvinner som beundrer Knausgård. Og det tror jeg handler om at han viser seg sårbar.

Vi har allerede hatt en diskusjon om kvinnelige lesere denne høsten, så derfor lar jeg dette momentet ligge – men altså; det er langt flere kvinner enn menn som leser, det gjelder for all skjønnlitteratur. Det er de middelaldrende kvinnene som leser Knausgård, det er de samme som leser Tomas Espedal, Sandemose, Solstad, Franzen, Kafka og sikkert også Thentes egne skriverier.

– Dessuten er han en som først og fremst tenker, og satt på spissen er vel ikke det alfahannens fremste trekk, sier Thente og ler litt.

Skal vi andre (vi kvinner som både kan tenke og lese) – skal vi også le litt nå???

Min hensikt med denne teksten er imidlertid ikke å slagte Thente, men Thente er et godt eksempel på ufagligheten som preger «Knausologien». Han er absolut ikke den eneste som har hevet stemmen i media uten å ha noe å si. Han er heller ikke den eneste som ikke klarer  å formulere noe som helst av faglig interesse om Knausgårds forfatterskap.

Fint da, for Knausgård og for oss, at det finnes en kvinne som Toril Moi. Hennes artikkel i denne ukas Morgenbladet er befriende original og innsiktsfull. Og endelig har noen formulert noe som det er verdt å tenke videre over i denne saken.

Særlig interessante er hennes tanker om skammens plass i Min kamp:

Problemet med skammens lammende selvbevissthet er at den er iboende egosentrisk. Jo mer Knausgård skriver, jo mer begynner han å interessere seg for hvordan verden ser ut fra et annet menneskes perspektiv (…)

Hos Knausgård fullføres bevegelsen bort fra skammens selvopptatthet i den gripende fremstillingen av kona Lindas sammenbrudd som avslutter Min kamp. (…) Her åpner Karl Ove seg for det filosofene kaller den andres nærvær, for det han selv kaller «duet». I dette øyeblikket unnslipper Karl Ove skammens egoisme og bli et medmenneske, en person som er i stand til å se Linda som den hun er. Dette er den etiske vendingen i boken.

La oss håpe at Moi med dette har innledet en ny og faglig kompetent retning innenfor den stadig voksende «Knausologien».

Du finner teksten hennes her

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s