Marit Eikemo: «Samtale ventar»

Roman, Samlaget

denne anmeldelsen står på trykk i Stavanger Aftenblad 8/12/2011

 

Aldeles utmerket!

En dag gikk Elisabeth Brenner på en smell, som man gjerne sier, når man egentlig mener at noen plutselig bare ikke orker mer av livet de lever. Elisabeth var journalist, stort mer får vi ikke vite om fortiden hennes. To år etter smellen mener noen at det er på tide hun begynner å jobbe igjen. Et forskerteam i Bergen sender den deprimerte eks-journalisten til det vestlandske tettstedet Einvik, hvor hun får i oppgave å snakke med folk. Hun skal samle inn språkprøver for forskerne. Etter to år i nedstemt isolasjon skal altså Elisabeth Brenner plutselig bruke all sin tid og energi på å snakke med folk hun ikke kjenner. Man trenger vel neppe å være professor for å skjønne at dette ikke er en passende oppgave for en deprimert kvinne? Men; Elisabeths absurde oppgave er en utmerket ide til et litterært plot!

Det er imidlertid ikke bare Elisabeth Brenner som sliter, lokalsamfunnet Einvik har det heller ikke særlig godt. Byens hjørnesteinsbedrift er lagt i grus, samfunnet er i ferd med å gå i oppløsning. Innen alle forsvinner i hver sin retning skal Elisabeth Brenner rekke å fange inn de siste brokkene av Einvikingenes dialekt.

Elisabeths oppgave er å opptre som en nøytral observatør. Men hun er definitivt bedre på det subjektive enn på det objektive og rollen som referent passer henne dårlig. I stedet ender hun opp som katalysator for den allerede varslede undergangen. Gjennom henne kommer alle folks hemmelige og undertrykte sjeleliv til uttrykk.

«Samtale ventar» bærer i seg flere litterære referanser – hvor av den tydeligste peker mot Hamsuns mesterverk «Sult». Faktisk speiler Elisabeth i uventet stor grad Hamsuns navnløse helt, en sammenligning av sluttscenene i de to romanene er verdt en analyse i seg selv. Men også Elisabeths forhold til forfatteren Sveinung Sel har noe Hamsunsk over seg. I tillegg synes romanens altoppofrende lege å ha opp til flere Ibsenske forfedre. Eikemo gjør ikke noe nummer ut av disse mulige allusjonene, men de ligger der, i teksten, for alle som vil se.

Eikemos roman er uten tvil dyster, men det absurde i Elisabeths oppgave gir også en form for livlighet til teksten. Fortellingen svinger brått og uventet mellom lys og mørke, mellom latter og fortvilelse, leseren kastes omkring i en grå og kald hverdag fylt med surrealistiske øyeblikk. Med «Samtale ventar» har Eikemo gitt oss er en usedvanlig fin og tankevekkende roman.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s