Sara Stridsberg: «Darling River»

Roman, 287 sider, Aschehoug

En grenseløst vakker sørgesang

I 2007 ble svenske Sara Stridsberg (f. 1972) belønnet med Nordisk Råds Litteraturpris for romanen «Drømmefakultetet», en fortelling med utgangspunkt i den amerikanske feministen Valerie Solanas’ liv. I år kommer hun på norsk med «Darling River», en roman som framstår som et feminint tilsvar til Vladimir Nabokovs kultklassiker «Lolita», fra 1955.

«Darling River» fortelles, i motsetning til «Lolita», fra et feminint perspektiv. Boken består av fire ulike fortellinger som flettes inn og ut av hverandre: vi møter Lo, en jente som kjører rundt i natten sammen med sin far, Dolores som dør i barselseng, en navnløs mor som forsvinner bort fra seg selv og en ape som holdes fanget av en sprø vitenskapsmann. De tre kvinnene og apen er alle varianter av Dolores Haze fra Nabokovs «Lolita».

Sara Stridsberg har et sjeldent vakkert og poetisk språk, og historiene hennes er fulle av filmatiske bilder; av brennende skoger, aske, ørkenlandskap og små, lukkede rom fylt til randen av visnende blomster og kravlende innsekter. I «Darling River» er verden et møkkete sted, menneskene stinker, det er som om de er i ferd med å råtne innenfra og ut. Alt er besmittet. «Darling River» setter alle våre vante forestillinger om skjønnhet på prøve.

Mens Nabokovs Lolita er et uskyldig barn som forføres av en pedofil mann, er Stridsbergs jenter – Lo, Dolores og moren uten navn – selv forførere, de lever av og for å forføre, og de bruker sin barnlighet som et lokkemiddel. Å lete etter tekstens moral er bortkastet: «Darling River» er en drømmetekst, ikke et stykke sosialrealistisk prosa.

De unge kvinnenes begjær lar seg imidlertid ikke stille, i «Darling River» drømmer alle om å forenes med noe utenfor seg selv, de søker ut av ensomheten, men glir stadig lenger og lenger bort fra verden:

Dine øyne er som speil, hvisker han …  men ettersom pupillene dine er så store, ser jeg bare meg selv. Du er ikke her og kommer aldri til å ha vært det, roper han!

«Darling River» er ikke et forsvarsskrift, jentenes umettelige begjæret skyldes ikke bare farens misbruk, men også morens fravær:

Den svarte rosen slår ut igjen foran øynene hennes og gjør henne blind for en liten stund. Disse små umistelige øyeblikkene av glemsel og nåde hvor det ikke lenger finnes noen lengsel etter å finne mors grav et sted på kontinentet for å klatre ned i den og legge seg tett inntil kroppen hennes og så se himmelen styrte forbi der oppe før øyne og munn fylles av jord.

Det er dypt melankolsk. Og som alltid bærer melankolien også denne gangen på en dobbelthet: galskap og genialitet, ødeleggelse og skapelse. Den kunstneriske posisjonen par excellence. Den er i ferd med å bli et varemerke for Sara Stridsberg. Med «Darling River» skriver hun seg inn blant Europas fremste forfattere: Ingeborg Bachmann, Marguerite Duras og Samuel Beckett.

«Darling River» feier leseren overende, trekker oss innover og nedover, til et stadig kaldere mørke. Det er få, kanskje ingen, som har en sterkere penn enn Stridsberg akkurat nå.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s