Tomas Espedal: «Imot naturen (Notatbøkene)»

Skjønnlitteratur, 164 sider, Gyldendal (2011)

Om diktekunstens kilde

Midt i Tomas Espedals forfatterskap står ett ord, et enkelt ord, et punkt, en kilde. Et ord som alle tekstene hans dreier seg om og rundt – ordet er imot. Imot er et merkelig uavklart begrep. Forrige bok, en bok forfatteren mottok en rekke priser og utmerkelser for, het «Imot kunsten» (2009). I år kommer «Imot naturen».

Imot høres nesten ikke ut som et ord engang. Deler vi det i to; i – mot, blir det tydelig at det dreier seg om en nektelse, en avvisning, som i: han vendte seg imot oss, eller; dette er jeg sterkt imot! Men som ett ord, kan imot også bety å nærme seg: Hun kom springende imot ham.

I de siste bøkene sine har Espedal satt dette ordet – imot – i spill. Ordet blir til et symbol på hvordan en og samme hendelse, eller en og samme følelse, kan ha ulike og til dels motstridende betydninger.

«Imot naturen» handler om Tomas, en middelaldrende dikter som forelsker seg hodestups i en kvinne som bare er halvparten så gammel som ham selv. Hun er Lolita, det forføreriske barnet, en muse, men også fortellerens trøstende mor. Den unge kvinnen er alt det den aldrende mannen trenger, men ikke kan få: hun er ung, frisk og fruktbar, han er i ferd med å bli gammel. Deres relasjon er unaturlig; imot naturen. Han blir forlatt. «Imot naturen» handler om Tomas’ umulige kjærlighet. Fortelleren Tomas sammenligner seg selv med dikteren og filosofen Abélard. Abélard som en gang på 1100-tallet ble kastrert fordi han hadde et seksuelt forhold til en ung kvinnen kalt Héloïse. Espedal skriver:

I årene etter ulykken(kastrasjonen) skriver Abélard som aldri før; det er som om sorgen og ensomheten gir Abélards skriving en ny dybde, en ny kraft. … Det er i de vanskelige, sorgtunge årene at Abélard blir forfatter. Hva hadde skjedd om Abélard hadde forblitt lykkelig? (128)

Og hva hadde skjedd om Agnete, og deretter Janne, aldri hadde forlatt Tomas?

Forlatt og alene i sitt eget hus kjenner Tomas på en dyp fortvilelse, rommene omkring ham blir mørkere og mørkere for hver person som flytter ut. Er smerten en nødvendighet? Må man være dypt ulykkelig for å kunne skape stor kunst?

«Imot naturen» handler om kunstens tilblivelsesvilkår. Lolita-motivet bringer også forholdet mellom den gamle og den unge på banen i form av et spørsmål: kan den gamle tilegne seg, annamme, den unges vitalitet og kraft? Har kunstneren rett til å gå imot naturen, er det naturlig?

Det er de uavklarte spørsmålene som gir «Imot naturen» styrke og mening. Som leser må jeg spørre meg selv: Har smerten et skapende potensiale? Eller er det slik at noen, som for eksempel Tomas Espedal, skaper til tross for – imot – fortvilelsen?

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s