Et utfordrende litterært eksperiment
Roman, 148 sider, Oktober
Intense og ureflekterte følelser har tatt fullstendig overhånd i Kristin Ribes nye roman «Natt, regn». Orden strømmer ut, side opp og side ned, hulter til bulter, som om de er satt sammen i ørske av en forteller som har mistet all kontakt med det man gjerne kaller logisk fornuft. Vi har å gjøre med en forteller som handler i affekt, fullstendig oppslukt av sine egne følelser og sinnsstemninger.
Visse skikkelser dukker opp med jevne mellomrom utover i teksten; et barn, MOR og en lege. Legen kan være barnet som voksen, men det er ingen klar kronologisk sammenheng i diskursen. Og karakterene tar heller aldri form som personer. De er stemmer, ingenting mer, stemmer som strømmer ut fra et ugjennomtrengelig mørke. Slik lyder det et sted midt i boka: Være u-født. Som ved bålene: Aldri født, aldri noen gang død, aldri noen gang blitt til et foster. Være før-født.
Vi aner konturene av en enorm smerte, av dyp depresjon og fortvilet angst, men det er vanskelig å knytte følelsene opp til noe menneskelig – og det er nesten umulig å sette informasjonen vi får sammen på en måte som gir mening.
Forlaget kaller «Natt, regn» for en roman, men er den det? Fortellingen mangler stringens, den følger sin egen logikk, helt uten hensyn til konvensjonelle narrative konstruksjonsprinsipper. Alt vi ser er ord på ord i en endeløs strøm av bokstaver og tegn. Kan hende burde boken heller blitt kalt et prosadikt, et surrealistisk eksperiment – eller en sykejournal …?
Psykologi eller litteratur? De to kategoriene trenger selvfølgelig ikke å utelukke hverandre, men det litterære får for trange kår hos Ribe. Det er utvilsomt et interessant eksperiment forfatteren har begitt seg utpå, hun tester språket i en kamp mot det språkløse, hun utfordrer leserens evne til å skape mening, men hun strekker strikken for langt. De kaotiske setningene hennes roper på en strenger ramme, på form, på en rytme som gjør det mulig for leseren å komme teksten i møte.
Hå gamle prestegard
Storslått enkelhet
Strengt tatt hadde det holdt med ett eneste kunstverk i denne utstillingen. John K. Rausteins lysende fondvegg på loftet i den nye løa på Hå gamle prestegard er (i) seg selv nok.
Loftet er et krevende utstillingsrom; taket går nesten helt i gulvet noe som reduserer veggflatene til et minimum, himlingen er mørk og tung, vinden suser gjennom de uisolerte flatene og gjør at rommet alltid, uansett årstid, kjennes kaldt. Men for en kunstner med talent for scenografi kan selv den mørkeste avkrok trylles om til et paradisisk sted.
Man ser verket hans allerede fra trappen i det man er på vei opp på loftet. Et stort, hvitt og bølgende felt lyser i mot oss. Raustein har trukket hele endeveggen i hvitt stoff; hengt, brettet, trukket og strukket på akkurat rette måten. Foldene skaper hemmelighetsfulle dyp midt i alt det hvite, holder noe tilbake fra lyset, lurer oss inn. Verket er ubeskrivelig sensuelt i all sin enkelhet.
Raustein trekker tekstilkunsten over i en ny dimensjon med et stedspesifikt verk som dette. Vi kan trekke en parallell til ekteparet Christo og Jeanne-Claude som har pakket inn øyer og bygninger og hva det nå ellers skulle være i meter på meter med stoff, men Rausteins verk har ikke den samme konstruktivistiske og spektakulære karakteren. John K. Rausteins verk er enkle, men ikke minimalistisk. Slik jeg ser det er det nesten som om Raustein i akkurat dette arbeidet snakker de gamle mesternes språk, hans fondvegg er sakral, spirituell og overdådig som skulle han ha forledet seg selv til å tro at det skulle kunne være mulig å omskape et gammelt høyloft til en barokk katedral.
Det eneste problemet med dette kunstverket er at det får utstillingens øvrige verk til å forsvinne inn i en dunkel skyggetilværelse. Som sagt, dette er egentlig et helt umulig utstillingsrom.
Og det er synd, for Synnøve Øyen, som deler loftet sammen med Raustein, har også et godt prosjekt å vise fram. Øyen arbeider reflektert og konseptuelt med broderier på lerret. Hun utforsker grensene mellom tekstilkunsten og det abstrakte maleriet sting for sting. Vi kan kalle det hun gjør for grunnforskning, altså et eksperimentelt arbeid som utføres for å skaffe til veie ny kunnskap om det underliggende grunnlaget for observerbare fakta, uten sikte på spesiell anvendelse eller bruk.
Men så er det altså dessverre sånn at Øyen skulle ha hatt et helt annet visningsrom tilgjengelig. Slik det er nå forsvinner eksperimentene hennes inn i mørket, de hadde fortjent et klinisk lys.
Naturalistisk slapstickkunst
Galleri Opdahl
Sist gang hun var her, var i forbindelse med gruppeutstillingen «Proposal (Nacht Und Träume) for Stavanger», denne gangen har hun kommet alene. Og det er bra – for tyske Bettina Buck fortjener full oppmerksomhet.
Jeg er mest av alt fristet til å kalle utstillingen «Interlude» for en framvisning av absurditeter. En absurditet er en urimelighet, i vår sammenheng er begrepet brukt i positiv forstand, for det absurde er et uhyre interessant estetisk fenomen. Den absurde erfaringen uttrykker disharmonien i tilværelsen, det meningsløse i forholdet mellom mennesket og verden. Bakgrunnen for den absurde livsfølelsen kan historisk sett knyttes til det moderne sekulariserte samfunnets oppløsning av tradisjonelle religiøse og kulturelle verdier. I vår tid er det absurde i større grad knyttet til en forståelse av mening som produksjon, enn til angst og desperasjon, slik vi så det i det absurde dramaet på 1950 og -60 tallet. I dag er fokuset flyttet fra det defensive til det offensive; mening er ikke noe du finner, men noe du selv er nødt til å skape i møte med verden.
Det absurde er tydelig til stede i Bettina Bucks videoverk Interlude. En kvinne, kunstneren selv, trasker omkring i et grønt og frodig landskap med en diger boks på ryggen. Formen hun bærer på er like stor som kunstneren selv. Hva holder hun på med? Hvor skal hun? Hva er det i boksen? Filmen går i loop, uten begynnelse, midte eller slutt, det finnes ingen kausalitet, ingen logisk sammenheng mellom årsak og virkning, ingen svar på spørsmålene som betrakteren stiller seg. Vi blir stående å vakle i vår egen uvitenhet. I filmen støter kvinnen med boksen på noen turgåere, de snur seg bort, som om de ikke har lagt merke til den spektakulære framtoningen. Utstillingens publikum kan selvfølgelig også velge en slik strategi, vende seg bort og avvise hele forestillingen, eller man kan forsøke å nærme seg det absurde, det meningsløse og uforklarlige – i kunsten og i virkeligheten.
Midt på gulvet ligger en diger stein på en trepalle beskyttet av skumgummi, men vent nå litt; hva er det som beskytter og hva er det som blir beskyttet? Er skumgummien plassert i midten for å beskytte steinen eller pallen? Navnet på verket er Pressed Foam, tittelen setter skumgummien i fokus, og plutselig er det det tynne unnselige mellomlaget det dreier seg om, mellomrommet, det stedet hvor alt og ingenting skjer.
Absurditeten i Bucks kunst minner om den vi finner hos forfatteren Samuel Beckett: den er rå og hudløs, men absolutt ikke uten humor. Den absurde kunstens oppgave er paradoksal; det handler om å finne en form som kan romme det grenseløse, og om å finne ord for ting som ikke kan sies. Bucks kunst ivaretar og fremmer det paradoksale på en åpen og inkluderende måte.
Hvem vil Paul Smulders være?
Kunstgalleriet: Paul Smulders
Mens Paul Smulders forrige utstilling i Kunstgalleriet var inspirert av Rembrandt, synes han denne gangen å ha hentet inspirasjon fra post-impresjonismen og ekspresjonismen, ikke minst fra Van Gogh og Cézanne. Inspirasjonen kommer til syne både i fargevalg og stil. Naturen og lyset har fått en mer sentral plass i de nye bildene, blått og gult, himmel og solgyllen korn, hvite skyer og konturer av mennesker, innimellom et relativt tydelig tegnet ansikt. De arkitektoniske formene vi så mange av i hans tidligere arbeider er nå tonet ned.
Smulders leker seg med malingen, noen steder ligger den i tykke lag på flaten, andre steder ser det ut som om fargene er i ferd med å renne ut av lerretet. Innimellom minner overflaten meg mer om et glasert keramisk relieff enn om et maleri.
Smulders opptatthet av kunsthistorien kunne ha vær interessant, men er det ennå ikke. For i stedet for å gå i dialog med sine forbilder, i stede for å utfordre dem, eller eventuelt internalisere dem, hilser han de store mestrene med overfladiske symboler. Han går ikke langt nok i sin egen resepsjon og bearbeidelse, men stopper opp i en slags dekorativ gest. Resultatet blir dessverre at bildene hans får et amatørmessig preg. Og jeg spør meg selv – hva er det egentlig han vil?
I de to utstillingene i Kunstgalleriet har Smulders vist oss at han er inspirert av sine landsmenn Rembrandt og Van Gogh, men hva har han selv å bidra med? Det gjenstår ennå mye arbeid før Paul Smulders malerier kan oppleves som viktige, autentiske og originale.
Paul Smulders, maleri, utsnitt
Meaningless work is obviously the most important and significant art form today. The aesthetic feeling given by meaningless work can not be described exactly because it varies with each individual doing the work. Meaningless work is honest. Meaningless work will be enjoyed and hated by intellectuals – though they should understand it. Meaningless work can not be sold in art galleries or win prizes in museums – though old fasion records of meaningless work (most all paintings) do partake in these indignities. Like ordinary work, meaningless work can make you sweat if you do it long enough. By meaningless work I simply mean work which does not make money or accomplish a conventional purpose. For instance putting wooden blocks from one box to another, then putting them back to the original box, back and forth, back and forth etc., is a fine example of meaningless work. Or digging a hole, then covering it is another example. Filing letters in a filing cabinet could be considered meaningless work, only if one were not considered a secretary, and if one scattered the file on the floor periodically so that one didn’t get any feeling of accomplishment. Digging in the garden is not meaningless work. Weight lifting, though monotonous, is not meaningless work in its aesthetic since because it will give you muscles and you know it. Caution should be taken that the work chosen should not be too pleasurable, lest pleasure becomes the purpose of the work. Hence, sex, though rhythmix, can not stictly be called meaningless – though I’m sure many people consider it so.
Meaningless work is potentially the most abstract, concrete, individual, foolish, indeterminate, exactly determined, varied, important art-action-experience one can undertake today. This concept is not a joke. Try some meaningless work in the privacy of your own room. In fact, to be fully understood, meaningless work should be done alone or else it becomes entertainment for others and the reaction or lack of reaction of the art lover to the meaningless work can not honestly be felt.
Meaningless work can contain all of the best qualities of old art forms such as painting, writing, etc. It can make you feel and think about yourself, the outside world, morality, reality, unconsciousness, nature, history, time, philosophy, nothing at all, politics, etc. without the limitations of the old art forms.
Meaningless work is individual in nature and it can be done in any form and over any span of time – from one second up to the limits of exhaustion. It can be done fast or slow or both. Rhythmically or not. It can be done anywhere in any weather conditions. Clothing, if any, is left to the individual. Whether the meaningless work, as an art form, is meaningless, in the ordinary sense of that term, is of course up to the individual. Meaningless work is the new way to tell who is square.
Grunt
Get to work
March, 1960.
The only advice, indeed, that one person can give another about reading is to take no advice, to follow your own instincts, to use your own reason, to come to your own conclusions.
Virginia Woolf
Visuell musak
UTSTILLING, Hå gamle prestegard, til 3. juni
Terje Resell gjør som han alltid har gjort
En enkel figur, unntaksvis to, midt i bildet. Et omriss av en person, en menneskekropp, det er alt. Unødvendige detaljer er utelatt. Terje Resells grafiske bilder er uten rom, uten dybde, uten rekvisitter. Menneskene hans synes å befinne seg i et tomrom – utenfor virkelighetens overfylte verden. Hvitt, sort og grått, bitte litt rødt, men først og fremst er det de sorte og saftige strekene vi legger merke til.
Resells utstilling på Hå gamle prestegard er satt sammen av 29 grafiske blad, enkelt innrammede koldnålsraderinger på rekke og rad, elegant montert på en måte som framhever bildenes dekorative kvaliteter. Som helhet er utstillingen fullstendig uproblematisk, bildene sklir ubemerket inn på netthinnen – og stopper der! For når kunsten er uproblematisk finnes det ingen ting for hjernen å gripe fatt i. Når kunsten er problemfri er det definitivt noe som mangler; en tvil, en brodd, noe som forundrer, skremmer, overrasker eller provoserer. Noe som pirrer, svir, glitrer eller gløder i øyet, eller i tanken. Resells kunst har ingen ting av dette, den er uengasjerende og repeterende – som musak.
«Burning Man», «Falling», «Varme hender» - titlene forklarer oss klart og tydelig hva hvert enkelt bilde skal forestille (slik unngår man at betrakterens fantasi løper løpsk i sine egne fortolkninger), men når titlene kun beskriver det vi alle kan se med våre egne øyne, er de vel egentlig strengt tatt unødvendige, for heller ikke her oppstår det noe mer.
Terje Resell, «Burning Man»
Det finnes, slik jeg ser det, ingen dybde verken i billedrommet eller i fortolkningsrommet til disse arbeidene. Det er ingenting å lure på; man ser umiddelbart hva bildene forestiller, og det er det. Ingen overraskelser, ingen gåter, ingen problemer, ingen ting å reflektere over, ingenting å fordype seg i.
Terje Resells grafikk er både illustrativ og dekorativ, men den er fullstendig fri for overraskelsesmomenter, den mangler rett og slett en av kunstens aller viktigste bestanddeler.
Bølger av melankoli Sigrun Hodne, 08.05.2012, Billedkunst No.3
Orla Barrys videoverk Portable Stones er en film for dem som liker å lytte og en film for folk som klarer å gi seg hen til ordene og bildenes bølgende rytme.
